Byebye ungdomsskole

Jeg sitter her med kjole, rose og vitnemål. Og nå er jeg klasseløs.
Og selvfølgelig er det digg med ferie, og jeg har gledet meg til å bli kvitt de jævlene, og det blir spennende å se hvor jeg skal gå, og å gå der, til høsten, og alt sånt.

Men fy faen det er trist og.

Buh-bye 10b. Og så, buh-bye døgnrytme. Hello sommersol, sommernetter, sommerkjoler, sommerplaner som blir noe av, og sommerplaner som ikke blir noe av, sommerflørter, sommerinsekter (ææsj), tomt for feriepenger, tiltaksløshet og bloggspamming.

Så blir det irland, og så kroatia (jada, jeg vet det, jeg er en bortskjemt unge), og så skolestart med masse nye mennesker og en helt ny sjanse til å drite seg ut igjen og igjen og få nytt rykte på seg! Woho! Og det er bra, alt sammen.

Men jeg tenker sånn, det var siste gang jeg fikk høre den sangen, siste gang han sa de ordene, siste gang de hang seg opp i det og siste gang jeg irriterer meg over dem.
Og det har jo skjedd sinnsvakt mye de siste årene, og så, plutselig en dag etter et par taler og noen blomsterbuketter og høyhelte sko, sitter jeg her ved dataen uten noe som helst.

Skulle egentlig ønske litt at jeg tenkte like lite nå som da jeg slutta i 7. For dette er trist. FOR MYE PERSPEKTIV!

Det absolutt aller tristeste, er at de aller beste vennene mine, noen som jeg har hatt siden tidlig på barneskolen og alt, skal gå på en helt annen skole enn meg. Og når jeg får nye venner, og de får nye venner, og det ikke er de samme folkene skal det godt gjøres å holde kontakten. Og det er så rart siden vi har vært såpass avhengige av hverandre hver dag i disse tre årene.

Jesus.

Til slutt vil jeg bare si at det hadde vært fint om noen hadde giddi å fortelle meg når vi må gjøre de vigo-greiene, når vi får se hvor vi kommer inn og takke ja og sånn. For det har jeg glemt når er og det hadde vært fint å ikke være bortreist den uka og så ende opp uten skoleplass til høsten. Fred ut.